Å dusje

Jeg står opp litt før klokka 6:00 på hverdager. Da går jeg rett i dusjen. Hvis ikke det er det første jeg gjør, blir det nærmest umulig å få det til senere på dagen.

Dusjen er alltid et ork, selv om jeg har sluttet å gjenoppleve de verste traumene der. Tidligere har vanndråper føltes som insekter som lander på kroppen.

Jeg har ikke kunnet lukke øynene i frykt. Frykt for hva da? Gudene vet.

Jeg har hatt denne frykten så lenge, og det er så irrasjonelt ettersom døra er låst. Ingenting fælt kan skje.

Allikevel denne frykten.

Men ikke nå lenger. Bare på dårlige dager.

Dusjingen blir alltid gjort i en fei. Vaskerutinene blir gjort imens hodet er fullt av høy musikk. Å tørke seg er også ille. Jeg må forholde meg til kroppen min.

Den dumme kroppen.

Det er allikevel lettere å dusje nå for tiden.

Det er et friskhetstegn.

Det gjør meg glad.