1-2-3-pust

Året er fortsatt 2015:

Nok en natt med angst og lite søvn. I all den tiden jeg lå våken fra klokken halv fem, kom jeg ikke på øvelsen psykiateren ga meg.

Først etter å ha blitt vekket av mannen med kaffe på sengen, og muligheten til å hvile i 15 minutter til, kom jeg på den.

Se på en firkant.

Pust tre sekunder på vei fra ett hjørne til det neste. Inn-1-2-3, ut-1-2-3, inn-1-2-3, ut-1-2-3. Sånn fortsetter du rundt fra hjørne til hjørne, og det er meningen at angsten skal slippe taket.

Jeg prøvde. Så for meg en imaginær firkant, og pustet.

1-2-3. Det første som slo meg var at jeg puster ekstremt lite dypt inn og ut.

Pusten ligger lett og forsiktig i brystkassa.

Også jeg som stadig ber alle rundt meg om å puste med magen. Vet jeg i det hele tatt hva det betyr?

1-2-3. Det neste jeg tenkte var Hvordan i all verden vet jeg hva som er tre sekunder?

Tiden er merkelig som i Alices eventyrland.

1-2-3, var det veldig raskt?

1-2-3, var det skikkelig treigt?

1-2-3, var det noe raskere?

Får jeg til en jevn rytme?

Jeg hakke peiling. Virkelig ikke.

1-2-3. Så kjente jeg at angsten eskalerte. "Shiiiit!! Nå enten dauer jeg eller eksploderer jeg", tenkte jeg, for så å latterliggjøre min egen tanke og fortsette med pusten.

1-2-3. Nå gikk det bedre.

Dette var kjedelig, tenkte jeg.