Kloa

Jeg var ikke heldig med første introduksjon til medisin.

Sent i april, 2015, skrev jeg om «Kloa». Den intense angstsmerten, som det ikke finnes ord for:

«Kloa er tilbake. Det er tydelig at den er borte når jeg sover, for den klyper til idet jeg våkner. Gradvis sterkere. Som om den sier: "kjenner du at du lever?", med en hånlig, ondskapsfull latter. "Gjør du?"

Ja, jeg kjenner at jeg lever i et helvete, kan jeg tenke da. Hva i all verden er denne konstante fysiske smerten godt for? Det er jo i hodet jeg er fucka.

Kloa kom i går. En klypende, kilende følelse i brystpartiet på høyre side.

I tillegg var det noe rart med pusten min. Som om det var umulig å forstå om jeg skulle puste roligere eller fortere.

Mest sannsynlig er dette en reaksjon på den ene kapselen jeg tok med legemiddelet Venlafaxin, copycaten til middelet Efexor, som legen skrev ut på resept til meg i forigårs. Middelet er mot angst, og skal være av mildeste sort. Jeg tar mildeste dose. Kun en kapsel per dag.

Bivirkninger skulle være hodepine og kvalme og ikke en liten neve som legger seg godt til rette i brystkassa og klyper til.

Jeg så ikke den komme.

Jeg har opplevd angstanfall før, iallfall trodde jeg det var det det var. Har hatt noen få episoder i det siste, der jeg plutselig får stikkende vondt i brystkassa og det plutselig blir umulig å puste. Men det har ikke vart fryktelig lenge før slike anfall har gått over, og etter en stund, kvarter, halvtime kanskje, kjenner jeg meg ganske avslappet igjen.

Avslappet slik jeg kjenner til avslappet.

Denne lille neven, som jeg kjente første gang i går morges, er konstant tilstede.

Det er ganske sikkert at den er angst.

Den klyper hardt og mindre hardt, men har like forbanna slått seg godt til rette i brystpartiet mitt og går ikke bort et lite øyeblikk engang. Den har flytta inn, innreda og slengt seg på sofaen. Den har gjort at jeg må ligge på sofaen. Jeg orker ikke slenge meg, da. Mere krøker meg til sofaen.

Snakk om utyske.

Jeg lå mesteparten av gårsdagen. Med kloa som et foster med altfor liten plass, plassert altfor høyt oppe, som om det har bomma på livmora.

Barna mine måtte klare seg selv. Jeg sovnet, og sov flere timer. Innimellom enset jeg såvidt at Eldste var borte og strøk meg over hodet.

Han sa "stakkars, fine mammaen min", og hentet vann til meg, som stod der da jeg våknet. Han hadde tatt "Lille-My"- koppen, og fylt den helt opp, og sikkert kommet borti det giggete bordet etterpå, sånn at det hadde skvulpet godt over. Derfor stod koppen i en liten pytt og ventet på meg da jeg våknet. Jeg stirret rett på sinte Lille My, og vanndammen, og tenkte at jeg er verdens heldigste, som har en så omsorgsfull sønn som han. Samtidig tenkte jeg på hjelpeløsheten vi begge kjenner på når jeg, den voksne ikke fungerer.

Han har bursdag på mandag. Det er i morra. Han blir 11 år. I år virker det ikke som han gleder seg så veldig. Vi må bake kake som han skal ha med seg til skolen, og i tillegg ønsker han seg marsipankake til å bli overrasket med på senga om morgenen.

Jeg lot være å ta mer av medisinen som skal ta bort angsten. Jeg håpet at det skulle bety at kloa skulle være forsvunnet til jeg våknet, men den er her fortsatt. Vel, da er det bare en ting å gjøre. Jeg får ønske den lille oppmerksomhetssyke klumpen velkommen.

Fra nå av er det lille kloa klypeneven og jeg. Misplaserte misfoster av en følelse.

Kom igjen! Bli med! I dag skal vi bake kake.»