Depresjon vs. Angst

Dagene er monotone.

Jeg flyter på en tynn hinne av passivitet, og rett under meg finnes et beksvart dyp med depressivitet.

Jeg er redd for å gjøre for bråe bevegelser.

Venter på at mørket skal sluke meg før jeg tilfeldigvis flyter i land.

Angst er ille nok, men depresjon er så jævlig mye verre.

Depresjon er følelsen av at ingenting nytter, ingenting betyr noe, ingen verdi er verdt et smil.

Alt er smerte og det eneste som virker logisk er å synke dypt, dypt ned i et følelseskaldt og følelsesnumment dyp uten bunn.

Der vil jeg i all min alensomhet glemme lyset som viser stier uten de største hindrene.

Jeg vil ikke lenger se gnister som vekker meg og stjerneskudd som gir håp.

I mørket kan jeg drukne med vissheten om at snart vil roen være absolutt.

Det er et ønske om å få fred for alltid.

Angsten blir som et sterkt lys i kontrast med depresjonens mørke.

En bestevenn, der depresjonen er min verste fiende.

Angsten er en klovn.

Den plager meg, jovisst, men jeg kan le av den, sloss mot den, til og med ignorere den til en viss grad. Den er krevende og innpåsliten, men den ønsker meg ikke bare vondt. Den er som en urimelig læremester som tross alt vil at jeg skal bli ferdig utlært en vakker dag.

En skikkelig vakker dag.

Kanskje om 443 dager fra nå? Hvem vet?

Alt er uansett i mitt hode.

Det er min jobb å holde meg flytende, komme meg i land og klamre meg til alle meninger med livet som kommer slentrende min vei.

Gå de småhumpete halvt opplyste stiene med ny giv hver dag.

Anerkjenne gnister når jeg ser det, og lete etter unike stjerneskudd som vekker håp.