Det er en deilig dag.

Det er en nydelig solskinnsdag og da synes jeg synd på meg selv. Og det er jaggu på tide, for i lang, lang tid har jeg ikke kjent noenting. Ingen følelser rundt hvordan jeg har det, bortsett fra glimtvis optimistiske tanker oppi den brølende misfornøyde underbevisstheten.

Og at underbevisstheten er misfornøyd er jeg jo så inderlig klar over, sånn egentlig.

Jeg har jo tross alt gått på et stort kvantum av sterke medisiner i snart åtte år.

Jeg har vært bedøvet av medisin i åtte år. Psykisk syk i åtte år og egentlig hele livet hvis jeg skal være helt ærlig.

Og det skal jeg jo.

Ærlighet varer lengst, og kanskje da helst ærligheten mot meg selv.

Livsløgnene.

Hvordan få has på dem?

Men hvorfor syns jeg synd på meg selv?

Sånn bortsett fra at jeg har blitt lam i halve ansiktet på grunn av helvetesild i øret. Hvorfor?

Jo, fordi jeg vil ut!! Og det er faktisk et friskhetstegn.

Så dette er gode nyheter.

Sånn egentlig.

Jeg vil ut og leve et normalt liv.