Ekte smil.

I dag var jeg alene på verkstedet og holdt butikken åpen fra klokka 11-15, som er åpningstiden på lørdager.

Det var utfordrende å interagere med kunder som kom innom.

Noen for å hente reparerte sko og vesker. Andre for å «kikke litt». Snuse litt rundt og myse på varene våre.

I starten var jeg rar i møtene.

Jeg prøvde å virke uanfektet, hyggelig, kul, rolig og avslappet, men blid.

De ble ikke lenge, og det ble ikke mange ord vekslet mellom meg og de første som var innom. Bare «Hei, velkommen!» fra meg, og et hei og hadet tilbake.

Da de var vel ute, kunne jeg kjenne hvordan ansiktet hadde stivnet i en rar snurpete grimase, og jeg gikk bort til et speil for å se hvordan jeg ser ut.

Helt koko var svaret på det spørsmålet. Absolutt veldig grimasete.

Som Mr. Bean.

Ikke et heldig ansiktsutrykk for å si det mildt.

Jeg bestemte meg for å slappe mest mulig av i ansiktet, men fortsatt virke blid og uanfektet. Det kom nye kunder inn.

Det var hei, og hadet, og jeg kunne se at den nervøse energien min smittet over på særlig damene som kom innom.

Alle hadde vi et påklistret smil og et påfallende rolig hei og hadet.

Etter cirka tre timer med anstrengt ro, slappet jeg endelig litt av.

Det løsnet da en liten jente på kanskje 6 år ble stående pal ved smykkene og gape. Hun likte dem kjempegodt, og nektet å gå da foreldrene syns hun hadde stått og glodd lenge nok.

Jeg takket jenta for at hun likte smykkene mine, og fikk da vite at hun også elsket å holde på med perler. Jeg ble så glad for å møte en liten perle-entusiast, og stod plutselig og forklarte for henne hvordan jeg lager armbåndene. «Først trer jeg på perlene, så strikker jeg, så vever jeg sammen og så pynter jeg…» Jeg viste frem et smykke jeg hadde på meg. Jenta var sjenert og nærmest hvisket da hun fortalte meg at hun kan hekle, men ikke strikke enda. Hun hadde et nydelig lurt smil, og vi kikket på hverandre med en forståelse i blikket. Det var som om vi hadde en hemmelighet sammen. Hun elsket perler sånn som meg.

Smilet mitt ble ekte.