En hel natts søvn

Juli, 2015:

Fantastisk! Jeg har sovet hele natta. Kan ikke huske å ha våknet en eneste gang. Når skjedde det sist?

Jeg har fortsatt noe angst i kroppen. Den er svekket. Som Voldemort da han bare var en svart ånd uten kropp. Da han tok bolig i en vertskropp som tilhørte læreren til Harry Potter. Da han livnærte seg på enhjørningsblod.

Angsten jeg har nå kjennes ut som uro, noe forvirring. Stølhet. Som om jeg bør strekke hver eneste lille celle i kroppen. Rette meg opp og ut og frem. Sakte og metodisk ta for meg hvert eneste ledd og tøye, bøye, strekke.

Jeg vil endelig begynne å trene litt igjen.

Rolig nå! Ikke overdriv. Et skritt av gangen!

Men, hallo! Her er det noe bra som har skjedd. Ikke våknet en eneste gang på en hel natt. Ikke våknet med en uoverkommelig angst som suger all energi ut av kroppen, før jeg i det hele tatt har reist meg for å begynne dagen. En skummel blanding av ekstremt dårlig samvittighet for absolutt alt og å grue seg voldsomt til noe ubestemmelig og uforklarlig. Kilevondt og klypevondt med en hånlig indre stemme som rakker ned på meg. Mobber meg.

Den er temmet. Angsten er temmet.

Oppå skulderen min ligger en varm liten kropp og snorker. Det er hunden Pedro. Tante sin, som vi passer. Jeg har strøket han hemningsløst og skamløst over hele kroppen. Morgenstund er helt klart kosestund for han.

Snart skal jeg bryte roen og reise meg for å tisse. Ta en dusj. Morgentur med bylten som bruker skulderen min som madrass. Deretter male. Men først skal jeg kanskje strekke og tøye ut. For en gangs skyld.

Eller: endelig, igjen.