En knekk.

Så kom knekken.

Det burde ikke komme som et sjokk, men jeg må innrømme at det var uventet.

Nok en gang har jeg vært totalt overbevist om at jeg var friskere enn noen gang - og kanskje var jeg det også for en liten periode.

Men det skal så lite til før jeg ramler sammen igjen. Denne gangen var det forventningene om at jeg bør fungere som en frisk person som gjorde utslaget. Plutselig ble alt fryktelig vanskelig å mestre. Igjen.

Kroppens reaksjoner er: å puste på overflaten. Ikke trekke pusten ordentlig, skjelvinger, overdrevent mye gjesping,

å bli forvirret, det vil si å ikke stole på at det jeg tenker, sier eller husker er riktig, smart, relevant eller sant.

Jeg føler meg dum og hjelpeløs. Det er rett og slett ikke noe tak i meg.

Dusjen kan bare glemme å få besøk av meg. Jeg blir kvalm hvis jeg tenker på å skulle dusje.

Bussen? Båten? De er laaaangt unna.

Det eneste jeg er skikkelig god på er å sove og å sitte med perlene mine.

Å «ta seg sammen» virker umulig. Huset flyter over av rot og møkk, og jeg lar det bare flyte.

Stadig mer misfornøyd med meg selv.

Sånn har det vært i halvannen uke nå.

I morra skal jeg snu det igjen. Jeg har gjort det før. Det begynner å bli en del snuoperasjoner i årenes løp.

Opp på hesten igjen.

Hepp, hepp!

Pow! 👊🏻 Pow! 👊🏻