Ensomhet

Ja, det har vært ensomt til tider.

Selv om jeg har hatt fantastiske forståelsesfulle mennesker rundt meg, har jeg kjent på ensomheten når jeg har vært med «de friske». Jeg har ofte ikke klart å henge med på samtalene på grunn av dissosiering og tankekjør. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i at en blir alene og navlebeskuende som kronisk syk.

Jeg fant et dikt jeg skrev om ensomhet:

Jeg går inn i ensomhetens hule.

Der legger jeg meg i dvale.

Jeg drømmer om å være inkludert, forstått

og å forstå.

Jeg drømmer om at det som trykker sånn på i brystpartiet skal bli til rolig pust.

Kroppen er full av gråt.

I hulen er det ingen.

Ingen som forstår.

Ingen som trøster.

Ingen som ser.

Ingen som hører.

Ingen som snakker til meg.

I hulen er det mange.

Mange som ler.

Mange som synger i kor.

Mange som snakker.

Noen som mumler og noen som skuler.

Andre snur ryggen til.

Jeg trøster meg selv.

Setter på vakker musikk.

Melodier jeg kjenner.

De er vennene mine.

Jeg synger med dem. De bryr seg ikke om at tonen knekker iblant. Det er greit at jeg synger feil.

Hvem bryr seg vel om det?

Det er ingen som bryr seg.