Et gammelt "dikt"
Jeg skrev ca 200 små tekster/dikt over en periode i 2016 og 2017. De ble lagt i glemmeboka da jeg plutselig ikke hadde en trang til å skrive lenger.
Jeg tenkte det kunne være en ide å kikke litt på disse tekstene igjen nå som jeg har startet blogg. Den første jeg har tittet på er sånn:
Barndommen min spiser meg opp.
Den tygger meg i stykker.
Den sluker meg, og jeg kjemper for å ikke forbli i svelget. Komme meg ut av svelget.
Barndommen forteller meg brutale historier. Historier om ting som aldri skulle skjedd.
Opplevelser et barn ikke skulle ha.
Barndommen er nådeløs.
Den setter seg fast i halsen min.
Den borer seg inn i brystet.
Den nekter meg å føle noe annet enn krampaktig smerte.
Barndommen var ikke grei. Jeg må bryte meg ut fra det stålsterke grepet den har over meg.
Den må få anerkjennelse og ikke aksept.
Den må få gå i dvale.
Den må forlates.
Så kan jeg fortsette livet. I solskinn.
Mange solskinnsdager og av og til regn.
Regn som ikke gjør vondt på kroppen.
For jeg har regntøy.
Jeg beskytter meg.
Jeg passer på meg.
Jeg kan ikke huske at jeg skrev denne teksten, men det har helt tydelig vært på en tøff dag.
Nå for tiden føler jeg meg veldig mye bedre.
Jeg har nok fått på meg litt beskyttelse, og meget sannsynlig kan det være medisinen jeg tar som gjør litt underverker.
Målet der fremme et sted er å bli medisinfri, og allikevel fortsatt kunne ha solskinnsdager . Den tid, den glede!