Et harmonisk øyeblikk
Noen øyeblikk er ubetalelige, skulle jeg akkurat til å skrive før jeg hørte et brak fra kjøkkenet.
Sekundene før nøt jeg å høre på Tàrrega, som min 14-åring hadde satt på, mens han plystret og stekte seg hamburger. Det var så idyllisk som det høres ut som. Jeg følte at jeg var med i en eventyrfilm.
Jeg tenkte: Dette øyeblikket burde jeg skrive om, sånn at alle som har lest mine triste blogginnlegg skjønner at livet er langt fra bare trist.
BRAAAK!!!
Jeg løp ut på kjøkkenet og fant en forbanna 14-åring som har velta en vissen urteplante som var plassert oppå kjøkkenvifta. Det kom jord på burgerne, og det hyggelige, harmoniske øyeblikket er erstattet med kjeft og bråk. Dette var visst tydelig min feil også.
Så fort kan det snu, tenker jeg.
Og sånn går dagene.
Medisinen jeg tar har røsket bort depresjonen, og store deler av angsten. Nå er det opp til meg å gjøre resten. Det tar den tiden det tar. Et museskritt den ene dagen, og et gasellehopp den neste. Og av og til et solid skritt bakover.
Sånn er det bare. Men musikken er fin, da.
https://open.spotify.com/track/7nTCpSPOBnuxwWIbfG2hzq?si=2ojJzAWwSY-mGUhS5MPcbw