Absurd smerte

Fortsatt i 2015:

I dag slapp angsten i så stor grad at jeg ikke føler meg som en krøpling lenger. I flere dager har jeg hatt sofaen som base. Ligget og klamret meg til en saueskinnsfell, med vansker for å konsentrere meg om omverdenen. Slik har jeg eksistert og krøket meg sammen av smerten. Forundret over at psyken kan påføre sin egen vertskropp så stor grad av fysisk smerte. Jeg hadde aldri trodd det om jeg ikke kjente det selv. Det er en absurd mekanisme at hjernen kan sende ut slike kommandoer, og jeg blir ikke klok på hva godt det har for seg. Hva er fornuften i at psykisk smerte kommer til uttrykk i fysisk smerte? Finnes det en mening med det?

Uansett:

Denne dagen kom med håp om at snart, kanskje allerede i morgen, kan jeg fungere sånn nogenlunde oppegående igjen. Smerten jeg kjenner i kroppen nå, er kun en stølhet etter alle musklene jeg har strammet over lengre tid. Brystkassen er fortsatt sprengt, men ikke på eksplosjons-nivå. Og jeg kjenner trøtthet og sultfølelse, og håp. Kanskje vil alt det vonde gå over. Kanskje det er riktig at dette er en nødvendig prosess for å rense bort all dritt, og fortsette videre med nye muligheter. Klarere utsikter.

I morgen er jeg alene med barna. Vi har kjøpt inn frossenpizza i tilfellet jeg er for dårlig til å kunne lage mat.