top of page
  • My.k

Heldig nå

20.jan. 2015 skrev jeg:


Som barn tenkte jeg ofte på å ta livet av meg.

Jeg kunne finne frem alle tablettene i baderomsskapet.

Telle og tenke.

Var det nok, tro?

Ville det gjøre vondt?

Jeg konkluderte med at jeg ikke orket.

Om ikke pillene var tilstrekkelig til å ta livet av meg, orket jeg ikke tanken på det oppstyret det ville bli rundt det, og eventuelt hvor dårlig jeg også ville blitt fysisk.

Og jeg orket nok ikke tanken på å gå glipp av livet heller, når det kom til stykket.

Nå ligger jeg i sengen og minnes min sorgfullhet som barn.

Ligger her og kikker på min sovende mann og minstegutt. Jeg skulle helst ha sovnet for to timer siden. Jeg vet ikke enda at jeg er på vei til å bli svært syk. Ingen av oss vet det.

Jeg puster lettet ut i halvmørket. Månelyset bryter gjennom gløtten i gardinene.

Lettelsen jeg føler kommer av at jeg priser meg heldig som lever.

Hadde jeg noen gang prøvd og faktisk lykkes, kunne jeg ikke ligget her og strevet med å få sove.

Da kunne jeg ikke ligget her og strøket min perfekte, sovende minstemann over kinnet

Og tenkt:

Jammen skulle han visst hvilken trøst han er der han ligger og sover så bekymringsløst.

51 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Det er en nydelig solskinnsdag og da synes jeg synd på meg selv. Og det er jaggu på tide, for i lang, lang tid har jeg ikke kjent noenting. Ingen følelser rundt hvordan jeg har det, bortsett fra gli

Nå har jeg oppdatert nettsiden litt på «hjem» og «om M.yk» Skriver litt mindre om angsten, og litt mer om smykkelagingen. Det er et sunnere fokus. Dessverre klarer jeg ikke å være på verkstedet for

Så kom knekken. Det burde ikke komme som et sjokk, men jeg må innrømme at det var uventet. Nok en gang har jeg vært totalt overbevist om at jeg var friskere enn noen gang - og kanskje var jeg det også