Ingen hjemme

I mai , 2015 ble denne teksten til:

Jeg vil skrive, men vet ikke hva.

Vil hvile, men vet ikke hvordan.

Angsten har eskalert og er fryktelig oppmerksomhetssyk.

Det er natt nå. Stille i huset.

Jeg er alene hjemme.

I morra skal jeg til lege.

Tante skal ta meg dit. Hun har regi.

Jeg aner ikke hva som skal bli sagt, og hvem som skal si hva. Jeg har en mistanke om at det blir meg som snakker minst, og at jeg muligens ikke gjenkjenner meg selv når jeg hører tante beskrive meg for legen.

Jeg henger fryktelig dårlig med i svingene. Klokka er alltid mer enn forventet.

Datoen er også forvirrende langt ut i året.

Syrintreet blomstrer nå.

Jeg elsker den lukten.

Jeg ligger på ank, og skulle gjerne sovet.

Jeg vet hva jeg bør for tiden.

Dessverre holder det ikke å vite.

Man må gjøre også.

Sove, spise, dusje, slappe av, gjennomføre planer for dagen og se på hva som er blitt gjort.

Jeg gjør ingen av de tingene.

Foten min dirrer. Hjelper hjernen til å slutte å tenke seg til panikk. Magen rumler en ukjent klagesang. Umelodiøst. Den kan bare klage. Det blir ikke mer mat i natt. Ikke snakk om.

Skallebanken truer med å komme på besøk igjen. Jeg har hengt opp "ingen hjemme"-skiltet. Ignorerer bankingen.

Kjeven er øm etter dagens muskelsammentrekninger.

Det blødende tannkjøttet sladrer om ekstremt dårlig ånde i morra tidlig.

Jeg skal nok klare å rote frem fluortablettene og spesialtannbørsten som ligger i en pose et sted ved badet.

Det kommer nok til å skje.

Det er mye som skal skje om dagen.

Jeg er overbevist om at det ordner seg, enten jeg er med på moroa eller ikke. Skulle så gjerne fungert nå.

Dessverre er jeg ikke veldig positiv til at morgendagen bringer nye muligheter. Det har vært litt for nedadgående kurve i det siste.

Men kanskje dagen etter dagen etter dagen etter dagen etter dagen i morgen bringer muligheter?

Jeg kan godt være positiv til det.