Jeg klarer ingenting

Denne teksten skrev jeg i juli, 2015:

Det er så mye jeg føler at jeg ikke klarer for tiden.

For eksempel å dra alene ut på ærender.

Det er veldig godt for meg at jeg har en mann som orker og gidder å følge meg hit og dit. Jeg får lov å være så dårlig som jeg føler meg. Men av og til føler jeg allikevel at jeg bør ta meg sammen. Presse meg selv til å gjøre noe jeg ikke vil. Det føles idiotisk å skulle be om å holdes i hånda for den minste ting, når mannen min bruker alt han har av hender til å ordne for oss alle absolutt hele tiden.

Supermannen. Motoren. Klippen.

Jeg hadde en sånn plan om å dra på apoteket i dag. Satt lenge i sofaen og så for meg hvordan jeg fant giret jeg trengte for å gå ut i bilen og gire meg frem til et av alle apotekene i denne byen.

Der skulle jeg be om reseptene mine, og jeg så for meg hvordan jeg skulle smile og le og holde følge med konversasjonen man holder i slike diskhandlings-situasjoner.

Jeg kjente at jeg ikke orket å kjøre bil. Med gårsdagens voldsomme angstanfall i minne, spurte jeg allikevel mannen min om hjelp.

Han var ikke vond å be, på tross av at han har kun to hender. Han var faktisk klar til å dra om kort tid.

Han slapp meg av utenfor Østfoldhallen. Mitt forslag, ettersom jeg ville innom TGR og kjøpe tegneark pluss noen andre ting jeg hadde tenkt på. Han spurte om det var greit at han kjøpte trillebår imens. Jeg sa selvfølgelig, og mente det.

På apoteket var det en søt jente bak disken. Jeg sa at jeg ønsket å hente reseptene som stod i mitt navn. Fra før hadde jeg plukket opp tannpirkere og en dosettboks som skal hjelpe meg å huske om jeg har tatt tablettene.

Den søte sa at det var Sobril og Cipramil der. Ville jeg ha begge? Ja, det ville jeg. Lettet over at reseptene var kommet inn slik at alt kan ordnes på en runde.

Hun begynte å skrive og skrive og skrive.

Jeg konsentrerte meg. Om hva da? Om å stå der og virke som en skikkelig frisk Sobril og Cipramil-knasker. Hvorfor det? Jeg vil jo ikke virke helt ute heller. Litt kontroll er der da.

Man trenger nemlig ikke være helt gal for å ta slike medisiner. Nemlig.

Så kom det et monster for å hjelpe den søte å skrive ut resepten. Vel, ja visst overdriver jeg når jeg sier monster. Utseendemessig var det enda en søt person, som kollegaen sin, men hun hadde en monstruøs utstråling.

Hun virket som hun hadde et ansvar for å gi opplæring til den søte, som muligens var nyere i jobben. Og det er ikke alle forunt å ha lært seg forskjell på opplæring og belæring.

Det er jo svært like ord. Kanskje hun hadde lest arbeidsinnstruksen sin feil?

Belæring var iallfall oppgaven hun stolt utførte. Hun kunne sine saker, og hun var ivrig på å vise det. Gjerne rope det ut.

Høyt sa hun: "Har du tatt dette før?" Hun pekte på Sobrilen. Før jeg rakk å gjøre mer enn å åpne munnen for å bekrefte sa hun: "Du kan ikke kjøre bil!" Jeg smatt inn et "neida", og hun sa med rask og litt skjærende stemme "Ikke hver dag, og kun etter legens foreskrivelser". Jeg sa: "Jeg tar minst mulig", prøvde å høres kjekk og grei ut. Jeg nevnte ikke at min lege har sagt at jeg kan ta opptil tre stykker hver eneste dag, og at jeg engster meg grønn for å bli avhengig, og derfor bare tar en halv når jeg absolutt må. Jeg tror uansett ikke den belærende var interessert i hva jeg gjør og ikke gjør. Hun ville bare være trampende, stampende flink i jobben sin.

Hun så på Cipramilen. Boksen var blå og ikke gul som sist. Hvorfor det? Jeg spurte. Det var selvfølgelig fordi de ikke hadde den gule inne. Dette var et substitutt-dop.

Hvor mye tar du av denne, spurte hun. Hun snakket hardt og fort. Inget vennlig blikk. Irritert. Kanskje hun hadde kranglet med noen i dag? Jeg ville tro at en med slik stakkato og høy stemme fort kunne havne i en krangel.

Jeg svarte: "tre tabletter hver dag."

Hun sperret øynene opp. "Hva? Så mye? Er du sikker? Det kan da virkelig ikke stemme, det er fryktelig mye."

Jeg ble usikker. Har legen gjort en feil, tro.

Monstersnuppa fortsatte: "Er du sikker på at du ikke har tatt ti mg. før? Dette er tyve, og det er slett ikke vanlig å ta mer enn maks tretti.

Det står ikke på pakken hvor mye du skal ta hver dag, og når det ikke gjør det blir du nødt til å betale fullpris på denne resepten."

Nå var jeg helt sikker på at Petter, legen hadde gjort en feil. Eller var det psykiateren som hadde skrevet ut denne resepten? Jeg ba dem sjekke ut forrige gang jeg hentet samme resept. Hva står det der? Det var visst ikke mulig å finne ut av, for jeg hadde ikke hentet resepten på det apoteket før.

"Så da lønner det seg egentlig å alltid hente fra samme apotek?", stotret jeg.

Jeg hadde gitt opp å virke normal. Om jeg tok i nærheten så stor dose som jeg muligens gjorde, så var jeg åpenbart en alvorlig case. Klin kokos i bolla. Herregud, så avslørt jeg var. Jeg ønsket Håvard hadde vært der og forklart alt for meg. Nå visste jeg ikke helt hva jeg skulle tro. Jeg fikk noen vantro blikk og formaninger om at jeg måtte sjekke med legen om jeg ikke hadde oversikt over hvor mye jeg skulle ta.

Igjen stod jeg med den søte. Hun hadde observert kundebehandlingen og hvilke spørsmål hun skulle spørre til neste psyko pilletigger.

Hun var fortsatt like søt, og i ettertid håper jeg hun har lært hvordan man ikke skal kundebehandle. Hadde jeg vært mer oppegående hadde jeg ikke nølt med å si det til henne.

Jeg var merkelig på gråten da jeg gikk videre til TGR. Medisinene var hentet. Fullpris for Cipramilen som het noe annet på den blå pakka. Fordi jeg hadde brukt for mye, eller noe sånt. Var det fordi legen ikke hadde skrevet antall per dag? Jeg forstod ikke. Forstod heller ikke helt denne overveldende følelsen av å være nedverdiget.

"Jeg tåler jo ingenting", messet det i hodet mitt. Trenger jo til og med hjelp til å gå inn på apoteket.

Da vi kom hjem sjekket jeg forrige pakke med Cipramil. Den gule pakka. Tyve milligram pr tablett.

Ok. Da tar jeg visst abnormt mye sånn.

Legen hadde ikke gjort feil, og jeg er syk, syk, syyyyk i hodet.