Kan jeg dø av dette?

Mai, 2016:

Klokken er 09:09. Jeg er sløv.

Hører på favorittsangen “Guess Who I Saw in Paris” med Buffy Saint Marie.

Jeg er nummen.

Ganen svir av munntørrhet.

Øynene klør. Jeg har ligget lenge til sengs.

Mesteparten av gårsdagen ble i senga.

Gikk bare en tur med hunden da jeg følte meg pigg. Ellers husker jeg ikke helt. Mannen min la seg igjen fordi han var sliten, og jeg så på hundehviskeren. Jeg ringte psykiateren for å høre om medisinen og fortelle om gårkveldens lange panikkanfall.

Han sa “Gå ned en cipramil og øk til fem på den andre”. Jeg gjentok hva han hadde sagt for å være sikker på å huske det, og sa: “Bare en ting til: Kan jeg dø av dette?”

Det hørtes ut som han lo litt, men svaret var kontant nei. Han hørtes så sikker ut at det vel måtte stemme.

“Fint. Det var bare det jeg trengte å høre”, sa jeg.

Nå har Radiohead tatt over musikken på øret. Vokalisten synger intenst “faaaaade oooout agaaaaaaaaaaain.”

Han tar over all min oppmerksomhet og krever skrivepause.

Kanskje kaffe?

Toalett?

Hundehviskeren?

Jeg trekker pusten dypt.

Torsoen er støl etter intense angstanfall.

Men magen kjennes bedre.