Kraftig angstanfall

Juni, 2016:

Jeg våkner bedre enn i går morges og dagen før.

Ligger i senga, og hører på familien som spiser frokost.

Får lov til å ligge her og våkne sakte, men jeg tar meg delvis i å rope kommentarer til det de snakker om.

I dag er det ikke i nærheten like vondt å rope.

Gårsdagens angstanfall var ille. Verre enn på lenge. Tror jeg klamret meg fast og ristet i nærmere en time. Det var vanskelig å puste, og smerten i brystpartiet var så stor at jeg så det som sannsynlig at jeg kunne dø der og da.

Mannen min lå ved siden av meg, ettersom det var kveld og alle hadde lagt seg. Jeg grep fatt i hans store overarmsmuskel og brukte den som livbøye.

Mannen min var stille lenge, men så ba jeg han fortelle noe, og han begynte å snakke om ettellerannet. Husker ikke hva, men det hjalp.

Etterhvert var jeg skjerpet nok til å kunne ta en sobril. Ristingen varte til jeg endelig kjente at jeg kunne ta kontroll over pusten igjen. Det var sikkert sobrilen som virket.

Hjernen sendte endelig beskjed til kroppen om å roe seg. Faren er over. Senk våpnene.

Vel, våpen? Hvilke våpen?

Jeg vrir meg som en mark og puster så lett som overhodet mulig.

Er mitt våpen å dykke ned i avgrunnen og forgå?

Jeg døde ihvertfall ikke, og nå er jeg kaffetørst og glad for at mannen min er hjemme hele denne uka. Og jeg tror det er tirsdag.

Ja, det er definitivt tirsdag, for jeg spurte mannen min om det er gymtøy i dag.

“Å, det var bra du kom på”, sa han og sprang ned for å ordne.

Minsten har gym på tirsdager.