Legen

Skrevet april, 2015:

Det første jeg vil gjøre om jeg får arbeidsavklaringspenger, er å kjøpe blomster til Petter, legen vår. Familielegen vår. Dette tenkte jeg for en god stund siden, og i går kom første utbetaling fra NAV.

Petter har en lun og humoristisk måte og gi håp på. Han virker genuint interessert, og har en egen evne til å få meg til å virke unik. Han møter meg som et likeverdig medmenneske, helt ulikt hvordan jeg har opplevd tidligere leger møte meg. Jeg tenker at han skulket den undervisningen som gikk ut på å møte andre med en ovenfra- og ned holdning. Eller så kunne han ikke få det til om han prøvde engang. Strykkarakter der, altså...

Petter er seg selv. Og om det er planlagt eller ikke, plumper han ut med de riktigste ting. Akkurat de ordene jeg trenger å høre.

Sist jeg var hos han hadde vi følgende dialog:

Petter: Har du hørt om at det finnes medisin mot angst og depresjon?

Jeg: Ja, huff. Det vil jeg nødig begynne med.

Petter: Det var ikke det jeg spurte om. Prøv å ikke trekke slutninger til hva jeg sier. Jeg spurte deg om du har HØRT om slike medisiner?

Jeg: eh, jaaa?!

Petter: Vel, har du gjort deg opp noen tanker om disse?

Jeg: Er det nå jeg kan si at jeg ikke vil begynne med det?

Petter: Hvilke tanker har du gjort deg opp?

Jeg: Vel, man kan bli avhengig, og jeg er redd for å miste kreativiteten min, at det kan forandre personligheten min og gjøre meg blasert og uinteressert. Jeg vil ikke slutte å bry meg om det som skjer rundt meg.

Petter: Ja, også kan du legge på deg...

Jeg: Å jaaaa! Det kan ikke skje med meg. Jeg er veldig forfengelig.

Petter: Ok, la oss si at jeg har en medisin her, som ikke har disse bivirkningene. Derimot kan du oppleve å ha hodepine og være kvalm de første fire-fem dagene. Vil du være villig til å prøve denne for en periode? Frem til du får den hjelpen du skal ha? Den er ikke avhengighetsgjørende, og du kan slutte når du vil.

Jeg: vel, jeg er fryktelig lei av å ha hodepine, og har akkurat vært kvalm i to uker....

Petter: Det er selvfølgelig en prioriteringssak... Men om det er å foretrekke å ha det som du har det nå...

Jeg: Nei, du har selvfølgelig rett. Det er ikke noe vanskelig valg, egentlig....

Flott, da skriver jeg ut en resept, konkluderer legen med.

Jeg hører da meg selv nesten hviske hva jeg trodde jeg bare tenkte:

-Jeg syns også at det er litt taperaktig.

Det er da Petter legger fra seg alt han har i hendene, ser alvorlig på meg og sier:

-Hør her! Om du går inn på apoteket for å hente denne medisinen, og de gir deg en nisselue, samtidig som de forklarer at alle som bruker denne medisinen også til enhver tid må gå med en slik nisselue, ja da, My. Da vil du gå ut i verden igjen og se deg rundt, og du vil tro at du har kommet til Nordpolen, My. Det er nisseluer overALT!

Og jeg svarer at det er noe annet, for det er ikke alle de andre som er tapere når de går med nisselue. Det er kun jeg, for jeg har jo ikke reelle problemer.

-Ok, det der er jo bare helt feil, sier Petter da.

-Ja. Jeg vet det...

Det er så fryktelig intimt å gå til lege. For en som har overlevd på å kneise med nakken og kun vise sin velpolerte fasade, en fasade som skilter med "ekthet", krever det enormt med tillit å vise ekte ekthet. Den tilliten har Petter gjort seg fortjent til.

Så derfor, blomster. Til Petter og hans kone, så hun også skal vite at når han ikke er hjemme og er hennes drømmemann, så er han på jobb og er en drømmelege.

Dessuten vil jeg tro at en så bra mann har en skikkelig bra kone som fortjener en fargerik bukett hvilken som helst dag.