Mamma lægga

Guttene fikk oppleve mammaen sin med angstanfall til fredagstacoen.

Jeg satt plutselig bare helt stille.

Som frosset fast med to tacoskjell i hånden.

Det manglet bare salatblader på toppen før de var klare til å fortæres.

Jeg holdt skjellene løftet opp, ettersom jeg egentlig var midt i en bevegelse. De var fulle av kjøtt, ost, sopp, tomat, mais, løk, saus og rømme.

Bare salaten som skulle holde alt på plass manglet.

Tacosaus og fett rant mellom fingrene mine og ned på fatet.

Jeg kunne ikke bevege meg.

Kunne ikke snakke.

Kunne ikke åpne øynene.

Prøvde å kjefte meg selv ut av det dumme angstanfallet med brølende tanker. “Skjerp deg, Kristin! Bare legg fra deg den jævla tacoen!!” Nei. Ingen reaksjon.

Det var bare å la anfallet skje. Ingen bønn.

Vil du ikke så skal du!

Mannen sa “går det bra, kjæresten min?”

Jeg hørte yngste si “stakkars mamma”

Eldste sa “Er du trøtt, mamma?”

Jeg sa en lyd.

Tror jeg.

Sånn satt vi i noen minutter.

Jeg stivna i en slags panikk.

Hvor ble det av pusten?

Guttene og Mannen med blikket på meg.

Mannen min forklarte at det hadde blitt litt mye for meg i dag. Vi var litt for lenge i hundeparken.

Så sa Eldste spøkefullt:

"Har du lægga, mamma?"

Alle lo. Da løsnet det litt. Jeg klarte å smile og presse frem et “Ja. Jeg har lægga”

Mannen sa med lun stemme. “Det er salat du mangler på tacoen din, kjære.”

Da klarte jeg å åpne øynene og se inn i det varme blikket til mannen min. Han smilte og så bekymra ut.

Jeg hadde tårer som presset seg ut etter anstrengelsen.

Jeg gråt ikke.

Så fikk jeg endelig til å legge fra meg de hersens tacoene. Med stive fingre tok jeg imot tørkepapir. Fikk tørket av fingrene. Tørket øynene.

Med begge hendene løftet jeg glasset med cola. Drakk hele på en gang.

Etter noen minutter til fikk jeg salaten på toppen av tacoskjellene, og begynte å spise.

Maten var blitt kald.

Minsten jublet “Hun klarte det!”

“Hun trykket ctrl, alt, delete, og nå virker hun igjen.“

Alle lo.

Jeg også.

Mai 2016