Manglende innsats

I mars, 2019 skrev jeg dette:

Prøver å kjenne på og beskrive følelsene jeg har her jeg ligger.

Klokka er 01:03 natt til onsdag.

Mannen snorker trygge snork ved siden av meg,

Hunden sover ved fotenden, mellom meg og mannen. Musikken på øret er Cowboy Junkies, «I’m so lonesome i could cry»

Magen min er sammenknyttet og slapp på samme tid. Jeg puster, men det føles mer som om jeg holder pusten. Hendene mine skjelver.

Jeg mener bestemt at jeg skulle vært mer på plass nå. Jeg er samtidig pinlig klar over min egen mangel på innsats.

Det er et par ting jeg skal, men ikke gjør:

Gå tur i skogen/ sitte ved vannet- alene. Det knyter seg i meg ved tanken.

I hodet er det konstant musikk, gjerne en strofe på konstant repeat.

Det er trøst og forstyrrelse på en gang.

Det er skummelt å være alene med tankene. Hva kan dukke opp av minner, skam og sorg?

Trene. Det er en selvfølge at det vil gjøre meg godt. Fettet rundt magen er fortsatt en fremmeds.

Jeg har ikke lenger min egen kropp.

Det er rart at jeg tenker mindre stygt om kroppen min nå, enn jeg gjorde da jeg var mye slankere. Da jeg fortsatt så ut som meg selv.

Det må være medisinene.