Medisin

Når jeg står med dagens medisindose i hånda, og skal til å skylle mengden ned med et stort glass vann, tenker jeg stadig at dette burde jeg skrive om.

Fordi medisinprat er så tabu, og skambelagt.

Jeg skammer meg ikke nå, men jeg husker fordommene mine og ikke minst mangelen på kunnskap jeg hadde da jeg begynte med medisin for første gang. Jeg hadde hørt om «lykkepiller». Trodde det var et slags stoff som man ble glad og kanskje litt dum av. Joda. Jeg tenkte ikke lenger enn som så.

I dag vet jeg ikke om noen «lykkepiller». Det finnes medisin, men det går dessverre ikke an å bli lykkelig kun av den. Ei heller hjelper det å bruke rus. Jeg har prøvd. Det ble jeg ikke klokere av.

Jeg tar fire typer medisin hver kveld. Noe mot epilepsi, som jeg ikke har. Antipsykotisk, selv om jeg aldri har vært psykotisk og antidepressiva som har sørget for at jeg ikke har depresjon lenger. I tillegg en sobril hver kveld for å slippe mareritt og mangel på søvn. Alle som går til psykiater, slik som jeg gjør, har sin egen spesialdesignede dose. Det blir litt som med tryllestavene i Harry Potters verden. Vi er alle forskjellig satt sammen. Det tok mer enn et år for min psykiater å finne en dose som stoppet meg fra å få angstanfall flere ganger om dagen. Men det holder ikke med medisin alene. Det må snakkes også. Tenkes. Kontempleres.

I hånda mi ligger det ni tabletter hver kveld. Jeg skyller alle ned i en jafs. Legger hele arsenalet inn på tunga, heller innpå vann og kaster hodet bakover sånn at alt detter ned i spiserøret i en eneste stor svelg. Ned med medisinen i magen i full fart, og fortest mulig glemme at jeg er så i ulage at jeg trenger alt det for å kunne fungere på halv tolv.

Samtidig føler jeg meg heldig.

Jeg bor i Norge. Jeg får medisiner på blå resept, og får frikort etter å ha handlet for 2460kr. Etter det kan jeg dra hjem med hele bæreposer med medisin som er «gratis». Staten betaler. Skattebetalerne betaler. Du betaler. Tusen takk! Du redder meg hver kveld. Hele året rundt.