Medisinhund

28. juli, 2015 skrev jeg denne teksten:

Dagene flyr, og jeg får fortsatt ikke med meg hvilke datoer og ukedager vi haster inn i.

Jeg skriver datoen som overskrift på denne teksten, og alle andre tekster jeg skriver.

En skulle kanskje tro at det ga en viss oversikt, men neida.

Tallet er glemt idet teksten er skrevet.

Ukedagene er like i sommerferien.

Jeg følger dårlig med.

Det er så mye å følge med på.

Det er kaldere i lufta nå.

Oftere dager med regn.

Det som nå kaller seg sommer kommer til å skifte til neste akt. Høsten lurer i kulissene.

Klokka er 09:31.

Jeg har satt på alarm, for å presse meg selv til å bli et morgenmenneske.

Må øve til skolehverdagen begynner.

Pedro våkner og flytter seg fra nederst i senga og opp til meg.

Jeg holder oppe dyna, og han legger seg som en varmeflaske inntil magen min.

Varmen fra den rolige kroppen, gjør meg oppmerksom på kileangsten som herjer rett innenfor akkurat der han ligger.

Bare noen millimeter fra den beroligende og lindrende bylten, er det en krig av vonde følelser.

De jages bort som redde, forvirrede plageånder.

De tåler nok ikke den store kontrasten. Kroppen inntil som stråler ut ro og trygghet.

Med sin selvfølgelighet ber den plageåndene om å forsvinne.

Pedro.

For en medisinhund.

Pedro Pedrissimo