Morgenstund

I juli, 2015 hadde vi akkurat flyttet til et nytt hus. vi var så heldige å få passe tante sin hund, en basenji:

Vi ligger på vår behagelige madrass. 160 cm bred. Her har vi nytt sengetøy. Fire dyner til å ha over og rundt oss.

En myk barnedyne som vi bruker som hodepute mellom oss.

Den kan brukes bare en flik av, fungere som rygg og nakkestøtte om man ligger og drar seg, og den kan være over ansiktet og ørene om man ønsker å skjerme seg fra dagen som er kommet.

Den maser om at vi skal stå opp, men det er vi ikke helt klare for.

Mannen min spiller Wordfeud på telefonen sin. Sjekker sikkert også mail og nyheter. Kanskje han ser på annonsen fra FINN?. Den med labradorvalpene vi har avtalt å dra til Ørje og se på på søndag?

Jeg spør ikke hva han driver med.

Vi er stille sammen.

Det er godt.

Pedro sover under dyna mi. Tett inntil.

Den venstre baklabben hans stikker ut i lufta. Halen ligger flatt ned mot bakenden hans. Han lager sovelyder.

Det er små snork, men de kommer så treigt. Jeg åpner dyna og sjekker. Han puster som om han er i dvale.

Inn: pause.... Tre- fire- fem sekunder.

Ut: pause... Tre- fire- fem sekunder.

Han puster mye saktere enn meg. Så rart. Det er definitivt snork.

Hvordan får han nok luft inni der? Uforståelig.

Jeg må egentlig tisse, men da blir dagen startet, så jeg venter litt til.

Det er så godt å ligge sånn med mannen ved siden av, og hunden under dyna.

Klokka er blitt 10.05.

Jeg kjenner at angsten som satt i kroppen da jeg våknet er mer dempet nå.

Det er gode tanker her.

Dagen blir kanskje bra?

Mannen min har lagt seg for å sove igjen.

En måke ler høyt av noe komisk ute i regnet.

Det pøsregner.

Pedro hater regn.

Det er nok derfor han har lagt seg i dvale. For å utsette tisseturen lengst mulig.

Nå kan ikke jeg utsette min tissetur særlig mye lenger.

Jeg lirker meg snart ut fra dyna, og lister meg på do. Om jeg er heldig er det fortsatt like rolig her når jeg kommer tilbake.