Prøver å virke

2015:

Vi måles etter hvor mye vi presterer.

I dag var jeg ganske bra fordi jeg har virket. Fungert. Litt.

Malte grunning på halve taket i det som skal bli Eldste sitt soverom.

Jeg fikk et angstanfall etter å ha vært på Jula kjøpesenter. Der prøvde jeg intenst å virke, og også å virke normal.

Mannen har vært sliten en god stund nå. De siste dagene har det blitt altfor lite søvn.

I dag hadde han hodepine. I dag også.

Jeg skulle så inderlig ønske jeg ikke var en så stor påkjenning for han nå.

Under angstanfallet i bilen i dag, fikk jeg såvidt til å snakke litt. Jeg sa til mannen min at jeg er så lei meg for at jeg kjenner meg som en stor byrde for han nå.

"Du er ikke det akkurat nå iallfall.", sa han, og mente det sikkert som trøst. Jeg kunne ikke svare på grunn av anfallet. Ingen tørrvittig kommentar som kunne lette på stemningen. Istedet kom noen uinviterte tårer."Jeg griner ikke", tenkte jeg. "Ikke faen."

Etter den verste rien tok jeg en halv Sobril. Ville ikke risikere å bli slapp og søvnig. Jeg hadde fortsatt ikke virket særlig mye. Til da hadde jeg enda bare trippet rundt og bestemt meg for at jeg skulle få gjort noe i dag.

Jeg klargjorde Eldste sitt rom for maling. Vasket, teipet, dekket gulvet. Jeg malte ca halve taket med grunning.

Jeg fikk litt verdi.

Fordi jeg virket.

Litt.