Sobrilske tanker

Det er natt til 21. mai. Året er 2015. Klokka er 04:27.

Jeg ble faktisk litt overrasket da jeg våknet av angst-menasjeriet kort tid etter jeg hadde sovnet. Jo, vel, visst var jeg dårligere da vi la oss, og jeg lot være å ta vidunderdopet, Sobril, men allikevel. "Såpass?", tenkte jeg da marerittet var et faktum.

Denne angstrien er ikke småtterier, heller. Er det muligens snev av abstinenser? Etter bare tre halve tabletter? Skal si de har vært mirakuløst effektive dette siste halvannet døgnet. Kun en halv tablett fikk meg til å jobbe euforisk, syngende og ikke minst effektivt en hel dag. Jeg hadde ork til ropende gutter mens jeg pakket og vasket. Hadde flere tanker i hodet, og fungerte.

Medisinen ga en smakebit på hvordan det vil være å bli frisk igjen.

Selv om angsten fortsatt murret litt i brystkassa, var det et stort rungende rop om håp.

Det var hallelujastemning.

Det var som om jeg fikk puste fjelluft, etter en månedslang marsj langs en overfylt motorvei.

Jeg tok en ny halv tablett før natt til i går.

Jeg sov som en stein i ti timer.

Så lenge har jeg ikke sovet på flere måneder. Det var helt sprøtt.

Angsten satt i kroppen i går morges, så jeg startet dagen med en halv, nesten trekvart tablett. Etter kort tid ryddet jeg hus i rasende fart.

Det var som om jeg var blitt min vakre supereffektive venninne, Kristin.

Jeg jobbet så effektivt at jeg nesten ikke klarte å følge med på meg selv.

Det gikk som en dans. En rask tango.

Det føltes så ekte at jeg trodde det var meg, og ikke Sobrilen som hadde gjort meg så mye bedre. Jeg lot derfor være å ta den halve tabletten før leggetid.

Og så kom virkeligheten.

Jeg åpnet endelig øynene, etter lang tid med nye forsøk på å la søvnen vinne kampen mot menasjeriet. Dessverre vant det onde i natt.

Selvfølgelig skulle jeg bare knipset meg helvåken tvert, løpt ned trappa og kastet i meg en hel Sobril.

Den store angstbekjemperen.

Superkrigeren av en medisin, som hjelper kroppen og sinnet til å tro at det er mulig å mestre livet og all verdens små og store utfordringer igjen.

Krigshelten, som med all sin uekthet får verden til å virke logisk og gir en sårt etterlengtet selvtillit.

En uekte logikk som bringer ekte smil.

Ekte glimt i et ellers så forvirret blikk.

Snart er det ny dag.

Jeg vet at Sobrilen vil være krykken jeg trenger gjennom dagen.

Ikke rart at det stoffet er avhengighetsgjørende.