Svingende form

29/6/2015:

To skritt frem og et tilbake.

Livet har vært mye mer behagelig i noen dager. Jeg sa til søster her for er par dager siden, da vi var ute og gikk lysløypa. "Om livet kan være så her lite smertefullt, så skal jeg så absolutt kunne takle det."

Angsten var skrudd ned på laveste volum. Hunden var lydig. Iallfall lydig-isj. Vi gikk fort. Vel, fort-isj, og praten gikk lett. Lett-isj.

Så deilig det var med ro på ordentlig.

I går ble det litt mer bråkete igjen. Kaos i hodet. Tankene er mange og de krangler om oppmerksomheten. Jeg rekker ikke tenke noen av dem ferdig, før neste har ropt seg til meg. Krevd meg. Dominert over meg.

Igjen er jeg dum og mislykka. En taper.

Jeg taper mot meg selv. Finnes det noe dummere?