Udugelig

Dette er fra juni, 2015:

Klokken er 11:01. Jeg har nylig våknet etter en ok natt. Mye drømming, som vanlig. Husker ingenting av det. Det er ikke viktig. Søvn er bra.

I natt hadde jeg kraftig angstanfall før jeg fikk hjelp av Mannen til å finne en Sobril og deretter senga.

Det var ca kl 03:30. Mannen hadde vært på jobb, og var utslitt. Helt gåen. Jeg hadde vært udugelig på sofaen i timesvis. Før det var jeg udugelig ved å gå rundt og rundt i huset i timesvis. Vi har et sånt morsomt hus som man kan gå i ring i. Fra gangen til stua til spisestua til kjøkkenet til gangen til stua til spisestua til kjøkkenet tilbake til gangen. Det var to runder. Man kan snu også. Fra gangen til kjøkkenet til spisestua til stua til gangen til kjøkkenet til spisestua til stua til gangen. To runder til. Jeg gikk lang tur i går. Sikkert flere kilometer. Inni huset. Rundt og rundt. Jeg gikk ganske fort. Snakket i telefonen med datter eller bestevenninne. Ellers bare gikk jeg. Tenkte at jeg måtte gjøre noe fornuftig. Ta meg sammen. Fungere.

Målet var å glede Mannen. Jeg så for meg hvordan han skulle komme hjem og lyse opp, på tross av at han hadde lite batteri igjen å lyse med etter en lang dag med lysende ideer. Deretter en lang kjøretur hjem i mørke natta, der sterkt lys fra andre biler bidro til å tappe batteriet ytterligere i supermannen.

Nei, det ble ingen hipp hurra- stemning å komme hjem til. Bildet var heller sånn at det lå et vrak av ei kjerring på sofaen. Tilsynelatende blid med sterkt behov for en dusj og med håret i en frisyre som sladret om at man ikke hadde vært ute, og slett ikke burde det heller.

Tv'n stod på. Action-drittfilm på full guffe. Tull og tøys. Og bråk. Ingen ro.

Mannen varmet seg mat. Blomkålsuppe som tante kom og laget tidligere på dagen.

Veldig god mat.