Umotivert

I juli, 2017, var det en stund siden jeg hadde skrevet. Angstanfallene var borte, men den kraftige dosen med medisiner gjorde noe med meg:

Jeg har bestemt meg for å skrive igjen.

Ikke fordi jeg har en haug med kreativitet og ideer.

Egentlig er jeg fryktelig uinspirert, og føler ikke at jeg finner de rette ordene.

Allikevel blir det feil å ikke skrive.

Gjennom hele denne perioden som angstsyk, har jeg med jevne mellomrom skrevet små tekstsnutter fra min virkelighet.

Nå som jeg tar ti piller med anafranil hver dag, og ikke har angstanfall lenger, føler jeg at jeg ikke har så mye å si.

Ikke fordi jeg har mindre å melde. Det tror jeg ikke jeg har. Jeg er bare så uinspirert. Fra å føle at jeg måtte skrive for mitt bare liv, nesten desperat, er jeg der at jeg må tvinge meg selv til å gidde å skrive.

Jeg tenker at jeg er inne i en ny fase av sykdommen. Jeg kaller den likegyldighetsfasen.

Det er som om jeg ikke bryr meg så mye om noe lenger.

Vekten min har økt og økt i denne fasen. Ti kilo opp. 65 kilo. Det burde bry meg langt mer enn det gjør. Jeg er så fysen. Så sulten hele tiden. Tror det er bivirkninger av medisinen.

Jeg har sluttet å trene det lille jeg gjorde.

Det finnes ikke motivasjon nok til å dra på treningssenteret. Det er også svært lite fristende å dra dit alene. Jeg gidder ikke.

I dag har jeg planer om å snu denne fasen.

Med mangel på motivasjon skal jeg røkke meg sammen og dra meg opp etter nakken.

Det skal ryddes og vaskes. Svettes og tøyes. Svettingen behøver jeg ikke engste meg for at skal utebli. Det er trippel svetteevne med Anafranilen.

Jeg skal også spise mindre og sunnere.

Også må jeg være obs på at det sure trynet mitt skjerper seg litt for ungene. Det er ikke deres skyld at jeg må ta meg sammen.

Klokken er 9.45, lørdag morgen.

Eldste skal gå rundt og selge avisen. Tror vi er omtrent like motiverte.

Vi hviler litt før vi setter i gang.