Unnskyld

Jeg ønsker så inderlig å be om unnskyldning for at jeg er meg.

En byrde. Et åk. En tung plikt.

Jeg gyver løs på nok en dag med nytt påtatt pågangsmot. Tenker at “I dag kan være dagen da alt løsner litt, og jeg er flink. Mye flinkere enn forventet.”

Men så finnes det ikke noe motivasjon der. Jeg ser på alt jeg burde ville gjøre, og tenker “Dette bør jeg ville. Jeg bør virkelig, altså.”

Det hjelper ikke.

Jeg er dønn sliten før jeg ser en halv meter foran meg. Det finnes ingen tiltakslyst.

Og jeg har virkelig kjempelyst til å ville ville.

Jeg aner ikke hvorfor jeg er sånn.

Fjern, umotivert og utslitt.

Kanskje fordi alle følelsene er skrudd på “mute”. Laveste volum.

Fordi hver minste lille tanke, hver lyd og hver lukt bringer meg vekk fra virkeligheten, og stenger meg inne i et lite kott.

Et bittelite, stappfullt rom med minner jeg ikke vil se. Ikke finner uansett, på grunn av alt rotet.

Men som dukker opp i glimt som sjokkbølger. Tsunamier som vil drukne meg om jeg ikke rømmer unna.

Jeg føler meg feig som ikke vil se.

Dum som ikke får puste i et trangt rom som ikke finnes.

Latterlig for at jeg automatisk ler bort hver tragiske opplevelse jeg har hatt.

Trist for at jeg ikke tør å gråte ut sorgen min.

Tom fordi jeg ikke tror jeg har opplevd ille nok ting til å skulle reagere på.

Rar fordi jeg ikke aner hvordan jeg fremstår for andre, hverken utseende- eller adferdsmessig.

Verdiløs fordi jeg makter så lite av de enkleste ting. Som å føre en enkel samtale med naboen, fylle bensin eller handle.

Handle til middag, for deretter å ikke ha ork til å lage den, og derfor nok en gang bestille pizza. Noe jeg må manne meg opp til å klare, fordi telefonsamtaler er ikke bare, bare.

Også må jeg hvile. Igjen og igjen. På stadig skitnere laken. Fullt av løpetid og hundens mørke, tykke pels.

Og jeg burde virkelig skifte på det.

I morgen.